Noe stort som begynner

Det er langt fra så sjeldent som vi tror. De aller fleste mennesker med normal levealder kan regne med å få oppleve et århundreskifte. Og rundt sju prosent et årtusenskifte. Det gjør oss ikke særlig mer enestående enn Kristelig folkepartivelgere. Altså altfor vanlige.

Det sjeldne på vår klode er mennesker med normal levealder, ikke årtusenkryssere. Det er ikke vår plass i historien, men vår plass i samtiden som gjør oss unike. Dessverre.

Dessuten vet vi jo at dett ikke er nå det skjer, sånn egentlig. Årtusenskiftet er om tolv måneder. Vi gjør oss like dumme som datamskinene våre for å få følelsen av at dette er noe spesielt. De har selvfølgelig rett, alle petimetrene som påpeker dette. De kan få vite - til trøst - at pedantene skal arve jorden, men et år for sent.

Og selvfølgelig - den ene dagen er den annen lik, uansett hvilket tall vi setter på dem. De store skillene i livet kommer andre steder, små øyeblikk vi kanskje ikke ante var skjellsettende. Underlige små stunder, der vi lenge etterpå kan plassere fingeren og si: Da begynnte noe nytt. Umerkelig, og uten at vi visste det. Uten så mye som en skarve statsministertale eller rakkettoppskytning.

Men likevel. Uansett hvor mange gode grunner vi finner til å gjøre det store lite, og det spesielle hverdagslig; det er en forskjell. Det var noe annet vi våknet opp til. Neste heat. Med ett ble det synlig hva vi har holdt på med en stund, som vi nå endelig kan legge bak oss. Alt vi gjorde for å forsøke å finne et grep, verdig den overgangen vi skulle gjennom. Tydligst var en uendelighet av lister: Årtusenets begivenhet, nittehundretallets telemarking, det-viktigste-som-skjedde-på-Strinda-i-det-tyvende-århundre, forrige millenniums største kunstneriske bragd, verdenshistoriens største forbrytelse, vår tids viktigste oppfinnelse. Vi kåret og valgte, rangerte og stemte, som for å komme historien om oss selv i forkjøpet. Som om vi ville bli ferdige med det. Lukke døra til det annet årtusen bak oss en gang for alle.

Det var det det handlet om, hele festen og det årelange forspielet. Ikke om det som ligger foran oss, nyfødt og mulghetsrikt. Men om det slitne gamle tusenåret vi var med på å avslutte. Som om vi gjorde en siste krampetrekning for å høre til der. Som om vi sa til fremtiden: Det er oss. Menneskene fra det andre årtusen. Vi som oppfant ringbrynjen, bæreposen og internett. Vi som bygget ferdig den kinesiske muren, og gjenoppdaget kvastfinnefisken. Dere husker oss? Oss med slavetrafikken og boktrykkekunsten? Den gjengen med telefonenene, dampmaskinene, heksebrenningen og atombombene? Vi som reiste Nidarosdomen og rev frisene av Akropolis?

Så viktig var det, at innen vi rev av det siste kalenderbladet, ville vi ha bestemt om p-pillen var viktigere enn reformasjonen. Om gasskamrene var mer betydningsfulle enn koloniseringen av Afrika. Vi som kom fra det gamle årtusenet skulle høre sammen, en siste gang. Vi måtte bli enige - i det minste med oss selv - om hva vi hadde gjort, før det hele var over.

Inntil vi plutselig forsto: Det er ikke det som er oss. Ikke nå lenger. Overraskende som en grålysning ble det synlig: Vi er ikke de siste i et dødt årtusen. Vi er de første i et nyfødt et. Vår oppgave er ikke å avslutte, men å begynne. Vi skal ikke lukke døren. Vi skal åpne den.

Det er selvfølgelig en matematisk-historisk tilfeldighet. Ikke er det viktig heller, når det kommer til stykket. Likevel var det en erkjennelse som ventet på oss da vi gned feststøvet ut av øynene første nyttårsdag.

Vi er det nye årtusenets mennesker. Vi starter noe. Det er den eneste oppgaven vi har, og det eneste som gjør denne konstruerte overgangen til noe meningsfullt: Å forsøke å gjøre det bedre.

God omstart, folkens.