Snø

Så kom snøen.

Det er noe ubegripelig i dette - vi puster på en måte lettet ut idet verden blir hvit igjen. Som om vi omsider kan begynne å ta det kalde halvåret alvorlig. Som om vi først nå vet hva det vil si å bo i dette landet, som om snøen rettferdiggjør kulde, mørketidsdepresjoner, og den snart ventende restskatt. Som om snøen var uskyldig.

Snnheten er: Snø er upraktisk. Det eneste voksne mennesker kan bruke den til er å gå på ski, og selv de ivrigste av oss gjør det bare i en liten del av den tid vi har til rådighet. Resten av vinteren stamper vi rundt og må løfte beina høyere enn vanlig, må børste klærne, feie av dørstokken, måke trappa. Regnvær er tross alt - i ethvert henseende - langt mer praktisk. Vann renner bort av seg selv, det er riktignok vått og ekkelt, men la oss være ærlige: Det er er snøen også.

Regnmorgenene sier rett fram og uforstilt: Vi er triste og jævlige. Kle på deg og hold ut. Men de krever ikke at man skal begynne hver morgen med en halvtimes ufrivillig utegym med spade og skyffel. Ikke at folk skal avsette et ekstra kvarter til å børste av bilen. Ikke at en barnevogn på et fortau blir like kompliserte å drive fram som en mudderpram gjennom en gjørmebanke, eller at gamle folk som er dårlige til bens må forsere en nyoppkastet voldgrav hver gang de skal krysse gata. Det er noe ærlig ondskapsfullt med regn.

Snøen derimot. Den er det mest løgnaktige som finnes. Hvit, vakker og forførende. Som et teppe over landskapet. Som tusen diamanter. Som en brud. Jeg vet ikke hvor mange billige klisjeer jeg har måttet pløye meg gjennom, langt mer enn de oppskrytte 38 synonymer eskimoene visstnok skal ha på noe så enkelt og upoetisk som stivnet vann. Kom ut, kom ut, sier snøen. Verden er lys og fin, det lukter rent, som jern, ungene har røde eplekinn og trenger en gulrot til nese på snømannen sin, det glitrer på rimfrosne grener. Og selvfølgelig går vi på limpinnen. Hver gang. Fra ovnskroken vekk, så glad og så kjekk, som det heter hos Margrethe Munte.

Da den kom, torsdag i uken som gikk, satt en halv million osloborgere og visste at morgenen hadde mistet en halvtime. Offentlige transportmidler var med ett vanskelig tilgjengelige. (For alle andre enn kristelige statsråder på vei til julebord, med nødnummeret parat.) Likevel smilte de. De smilte, fordi de hadde fått se vinteren i hvitøyet. Hvit, vakker, og forløyet. De hadde sett - Desember.

Desember er det endelige. Det er konklusjonen etter Septembers skjønnhetseksplosjon, Oktobers avrunding og Novembers nedtur, når alt har blitt så mørkt det kan bli, og det ikke er mer å hente kommer Desember. Det er ikke fordi den inneholder en jul vi elsker Desember. Det er ikke for stearinlysenes og de tindrende barneøynenes skyld. Ikke engang fordi den gjemmer en oppvåkning og en solsnu. Det er fordi den er hvit.

Å bo i Norge betyr å tilbringe livet helt i utkanten av de steder der mennesker kan overleve. Hadde man sittet i himmelen, skuet ned på en naken klode og spurt seg selv: Hvor skal vi bosette oss, ville her vært et av de siste valg. Å være nordmann innebærer verre (enda verre) ting enn å overleve med sentrumsregjeringen. Blant annet en årlig, ummeneskelig øvelse; en gang utpå høsten skjønner man at nå må tennene bites sammen og raggsokkene finnes fram. Seks måneders meterologisk eksperimentering ligger foran oss. Det er ikke annet enn neglesprett og mørke midt på dagen i vente.

Det eneste naturen gir i bytte er sin hvithet. Sin overraskende skjønnhetsopplevelse den morgenen du trekker gardinene til side og sier til deg selv: Jøss. Den har kommet. Like forbauset som dengang du var seks og lurte på om den var kram nok til å forme en snøball. Og kanskje - etter en hel dag ute i det hvite - står det igjen en lykt med et kuldeskjelvende stearinlys i etter deg.

Det var torsdag i uka som gikk. Det var den dagen vi sa: Snøen er her.

Endelig.