Per og Pål og de gode hjelperne

Askeladden vant prinsessa og halve kongeriket. De teite brødrene hans ble sittende med forsmedelsen og tre røde render i ryggen, på en skrinn farsgard der de kan bruke resten av livet til å undres over hva som gikk galt.

Alle vil selvfølgelig helst være Askeladden. Hva mer er: Alle vil gjerne late som om de forstår ham. Derfor nikker vi dypsindig - selvfølgelig er det både logisk og fornuftig å raske med seg en død skjærunge og en utgått skosåle når man skal på frierferd til kongsgården. Kan skjønne det, må vite. Vinneren setter nemlig reglene. Den som ikke går med på det, gjør seg selv til en av hverdagens smålige og (enda verre) snusfornuftige Perer eller Påler. Kan vi ikke være Askeladd selv, kan vi i hvert fall henge på gullgåsa hans.

Det må være i en slik lengsel etter eventyrglansen vi finner forklaringen på at et lag av fremstående politikere begynnte å kappspringe for å dumme seg grundigst mulig ut her om dagen. "Dette er livets drøm som oppfylles for oss alle", uttalte Aps Oddbjørg Ausdal Starrfelt til Dagbladet en regnvåt onsdagsettermiddag på Aker brygge. Hun hadde, sammen med resten av næringskommiteen på Stortinget, lagt i vei til middag hos Akerladd- unnskyld; Kjell Inge Røkke. Dette var dagen etter at Røkke hadde underlagt seg et av Norges eldste og største selskap og gjort det til sin private sandkasse, utenfor børskontroll og innsyn. Samme dag som det ble kjent at styremedlemmer i DnB krevde granskning av hans lån, fordi det - kanskje - hvilte noe nesten suspekt over finansieringen. Rett etter at de gjenværende minioritetsaksjonærene hadde bestemt seg for å få en rettslig vurdering av budet på aksjene de blir fratvunget.

Man skulle tro politikerene hadde litt av hvert å prate med Røkke om. Det hadde de også. Næringskomiteen ble bespist og bedrukket og besnakket, "og etter at Røkke på 'ærlig vis' hadde redegjort for sine tanker og hensikter, kom turen til 'gull i munn's luksusmiddag etterfulgt av mesterligakamp mellom Rosenborg og Bayern-München". Skjønt først var det allsang. Rosenborgsangen. "Og Molde-fan Kjell Inge Røkke var med på leken. -Han stemte i for fulle mugger, blir Dagbladet fortalt."

Dette synet kan virke tankevekkende nok; nasjonalforsamlingens næringskomite som skråler "å Rosenborg, å Rosenborg..." etter å ha kjørt i seg "Maryland krabbekake, reinsdyrfilet med tyttebærkokt eple og Pommes Anna", samt "ostekake på nemesisbunn" (menyen er gjengitt, må vite) og selvfølgelig tilhørende viner, mens mannen som har betalt gildet, landets fremste industriraider, synger begeistret med. Noen i dette selskapet gjør seg selv til narr for makten. Og det er ikke Askeladden. Det er det aldri.

Verre er likevel kommentarene som følger partyet: Ingen av medlemmene fant noe påfallende ved hendelsen. "Vi er vant til å bli påvirket, dette klarer vi," som kommiteformannen nøkternt fastslo. Kan skjønne det. Ingen lar seg lure av Askeladdens sjarm. Bare prinsessa, kongen og to halvparter av kongeriket. "Han var så ærlig. Han sa rett ut at han bor i London fordi han ikke ønsker å betale mer skatt enn han trenger." Sitatet er fra Krfs Anita Appelthun Sæle. Vant til å bli påvirket. Det skal hun få oss til å tro. Hun er som jenta i eventyret; "så blid som en smør-ask". Og når ærlig griskhet blir et kvalitetsstempel, kan partiet hennes lage så mange Verdikommisjoner de vil, de faller alle sammen til jorden etter noen timer med tyttebærkokte epler og nemesiskake. "Røkke er en nordmann(!). En patriot(!!) som er optatt av å skape arbeidsplasser. Røkke framsto som en uvøren, festelig fyr og veldig, veldig troverdig, fastslo KrF-politikeren." Utropstegnene er mine. Og når det ikke er fler av dem, er det bare fordi jeg var redd for å gå tom. Igjen: Det er ikke Røkke som dummer seg ut. Det er medlemmene i vår lovgivende forsamling. En liten puddel som hopper opp og ned mens den logrer begeistret for noe den synes er gjevt, er alltid komisk. Særlig hvis den samtidig prøver å være representant for den første statsmakt.

Appelthus Sæle er hverken Per eller Pål. De røde rendene i ryggen er det andre som skal få merke. Men om det er Askeladd-myten som forførte henne, er det bare nok en bekreftelse på det vi har visst lenge: Norske politikere bruker for lite tid på litteratur. Hadde hun sett nærmere etter, ville hun visst at Askeladden ikke er en mann som styrer hensynsløst mot egen profitt. Den ekte Askeladden endte opp med prinsesse og kongerike fordi han gjorde gode gjerninger. Trakk gamlemors nese ut av en stubbe, delte nisteskreppa si med dem som trengte det, eller ga en skilling til den med større kropp og mindre klær. Ikke fordi han sang fotballsanger på rett tid og i rett selskap, eller inviterte til gjestebud med gjeve retter. "Det er ingen forbrytelse å være rik" var kristenpolitikerens avslutningsmelding til Dagbladet. Som om noen et øyeblikk hadde trodd det, i Lottomillionærenes kongerike. Det er vel heller det omvendte som etterhvert får karakter av å være straffbart.

Eller som det heter hos Asbjørnsen og Moe: "Når en har så mange penger en vil, kommer en altids frem her i verden." Og det er ikke Askeladdens ord. Det er Pers og Påls og Røkkes form for visdom, slik den uttrykkes i en av våre nasjonalskatter: "Det har ingen nød med dem som alle kvinnfolk er glad i". I alle fall ikke om de sitter på Stortinget.