Viktige saker

"Their leader appears to be small, but extremely intelligent."

Som den oppmerksomme leser umiddelbart forstår, henspiller sitatet ikke på Jon Lilletun eller andre regjeringsmedlemmer som har brukt siste uke til å tukte norsk lærerstand. Snarere tvert imot.

Det er hentet fra en storslått annonsekampanje for mobiltelefoner. Fordi jeg er et barnslig menneske, og fordi annonsøren har lagt opp til å behandle alle sine potensielle kunder som om de var femten, har kampanjen frydet meg stort. Den viser et romskip som kidnapper en mann med en liten sammenbrettet mobiltelefon i lommen. De fremmede - fremstilt som klassiske små grønne skapninger fra en femtitalls-science-fiction - ser på mannen, ser på mobiltelefonen, og går ut fra at den mest intelligente av dem er lederen. At mannen er mobilens underordnede. Derfor replikken i begynnelsen. Den er ment å være morsom, den bare kom til å bli sann. (Dessuten - alle som har betraktet en beslipset herre i høylydt samtale med seg selv på gaten, skjønner at selv et vesen fra det ytre rom vil ta ham for en lallende idiot. Uansett om han snakker med sekretæren sin via en knapt synlig hands-free-oppkobling på telefonen.)

Det er en fin reklamefilm. Den må ha kostet mange millioner. De som har laget den har gjort en god jobb. De må ha skyhøye lønninger. Det må være viktige ting de steller med. Små grønne menn i flyvende talerkner og mobiltelefoner.

Jeg kom til å tenke på reklamesnutten da jeg leste om lærerstreikene i uka som gikk. Det er nemlig noe som likner her. Ta et klasserom - et hvilket som helst klasserom. Tredve halvstore mennesker, og ett helstort. Den siste har påtatt seg å gjøre de første til det som i min bardoms mønsterplaner het "gangs menneske". Det er selvfølgelig en slitsom jobb, og dertil umulig. Likevel prøver hun, dag etter dag, år etter år. La oss så - for tankeksperimentets skyld - forutsette at det står en maskin i rommet. En datamaskin for eksempel. En sak som, i likhet med de tredve podene, trenger ettersyn og stell. Den trenger, fra tid til annen, en spesialist. Akkurat som elevene gjør, hele tiden.

Hvis maskinspesialisten skulle budsendes for å dytte litt mer kunnskap inn i elektrohjernen, ville det blitt en dyr affære. De har høy timepris nemlig, sånne som steller med kunstig intelligens. Omtrent det dobbelte av det de får, de som arbeider med ekte, menneskelig intelligens og ekte hjerner.

Hvis vi var besøkende fra fremmede planeter, ville vi ha trukket samme konklusjon som i reklamefilmen. Den som steller med det viktigste får best betalt. En lærer er billig, hun er lavpris-kompetanse. En IT-konsulent er dyr. Den ene maskinen må følgelig være høyere verdsatt og viktigere enn de tredve kompliserte innretningene langs pultrekkene. Men vi kommer ikke fra stjernene, vi kommer fra Norge. Vi kjenner dette samfunnets spilleregler, og vi vet hvordan ting henger sammen. Vi vet hvor håpløst naivt det er å argumentere med betydningen av det man gjør. Det er nesten en gjennomgående regel i dette samfunnet: Jo mer grunnleggende viktig, jo lavere verdsatt. Jo mer dustete, jo høyere priset. Derfor tjener en jordmor tredjedelen av en motekonsulent. Derfor kan man investere milliarder i et IT-senter og la skolene ramle sammen. Derfor kan politikerene kaste digre ord om utdannelse og fremtid rundt seg, uten et øyeblikk å følge opp med penger; det som er viktig skal nemlig ikke betales. Det skal bare besnakkes.

Lærerne må ikke bare holde ut dårlig inneklima, knappe ressurser, overfylte klasserom og knallhardt arbeidspress. Det er de vant til. De skal i tillegg måtte leve med en permant sluddersprøyte av såkalte godord fra politikerhold, om hvor storslått viktig utdannelse og skole er. I alle andre sammenhenger enn pengespørsmål. Lilletun og laget vil fryktelig gjerne ha bedre skoler. De vil bare ikke betale for det.

Det er nesten så man skulle tro det var sant; at en liten mobiltelefon har større hjerne enn en liten undervisningsminister.