Politikk etter Robinson-metoden

Noe gir oss en følelse av at det burde vært omvendt.

Carl I Hagen vil endre grunnloven. Det skal bli umulig for en representant å melde seg ut av det partiet han er valgt inn for. Erik Solheim vil det motsatte; få vekk hele partisulamitten og etablere direkte kontakt mellom de politiske lederne og velgerne. Høyre- og venstresiden står med andre ord - som seg hør og bør - milevidt fra hverandre. Bare på hverandres posisjoner.

Skjønt - ser man nøyere på forslagene sier de faktisk det samme. Begge snakker nemlig - egentlig - om TV.

"Møtet med velgerne skjer på TV" sier den ene. "Vi vet at det i dagens mediesamfunn er mange mennesker som stemmer på et parti fordi de er enige med lederen, uten at de har noen anelse om de lokale kandidatene som de faktisk stemmer på," sier den andre. Og all den stund sosialisme og liberalisme er som ild og vann, kan vi selvfølgelig med letthet se hvem som har sagt hva. Poenget blir i alle fall at den som gjør seg godt på TV må kunne lage sin egen politikk.

Dessuten er de begge i tråd med tidsånden. Det handler om enkeltmennesker og deres kommunikasjonsdyktighet, ikke svære byråkratiske besluttningsprosesser. "Vanligvis er jo ballen mannen," som Dagbladet så sindig uttrykker seg på lederplass, etter at de brukte førstesiden til å formidle at Solheim blir betraktet som en drittsekk. Med denne egendefinering av fotballspillets regler, der sak og person går opp i en høyere enhet, blir det umulig å beskylde noen - Dagbladet eller Solheim - for å ta mannnen i stedet for ballen. I Akersgata og på TV er de ett og det samme.

Derfor må den som forsøker å forstå den redefinerte politikken ikke gå til Grunnlovsfedrene eller ideologienne eller Stortingets kontroll- og konstitusjonskommite eller andre tråkige og nedstøvede begreper. Man må selvfølgelig rette blikket mot der det foregår. På TV.

Vil man ha illustrert betydningen av et godt utseende, en kjapp replikk, personlig utstrålning og andre slike ting som utgjør kjernen i moderne politikk, kan man i for seg velge og vrake, selv om det beste utgangspunktet som regel vil være en amerikansk ungdomssåpe. Likevel er det ingen historier fra vår egen tid som tydeligere anskueliggjør selve kjernen, enn Robinsonaden. Aldri dreier det seg så tydelig om 'hvem' på bekostning av 'hva' og 'jeg' på bekostning av 'vi'. Selve grunnprinsippet for sydhavsfarerne er nemlig lagets nedbygging, opphøret av en organisasjon. Det sentrale er ikke å kvitte seg med motspillere, men medspillere.

Det strider mot alt våre bestemødre lærte oss om rett og galt. Derfor virker det så kjent. Det finnes ingen ball i spillet, bare menn og damer, passe lettkledd, passe TV-pene, passe kyniske. Og det stemmer helt at det ikke er den snilleste eller peneste eller flinkeste som vinner - men den slueste. Den som kjenner sitt medium best, som ikke sitter fast i en linje eller eller et sett prinsipper, men som er tilpasset øyeblikket og TV-skjermen.

Robinsonaden er ikke fremtidens TV-underholdning. Den er fremtidens politikk. Og økonomi. Og samfunnsorden i det hele - der det gjelder en regel: Vinneren tar alt.

Andre kan være politisk skolerte, pragmatiske, fornuftige, ideologiske eller rent ut sagt kloke og varmhjertede. Det spiller ingen rolle; vinneren må være alt. Det vil si det ene. Det vil si: Være flink på TV.

Vi ser fremtidens politiske prosess langsomt utkrystallisere seg på en sydhavsstrand. Ideologiene er ikke døde, de er bare så inmari kjedelige. Takke meg til riksklysa Christer. Eller drittsekken Erik. Eller Carl i Hagen. De kan da i alle fall snakke for seg.