En underlig historie

"...man må subsidiere kulturjournalistikken, hvis vi skal overleve i vår egen kultur. Hvis ikke, vil vår kultur forsvinne, sammen med nasjonen, staten og hoveddelen av næringslivet. Jeg skulle ønske at eierne av media også klarer å vise vidsynthet, til tross for at kultursider har en høy pris, og profitten tilsynelatende ikke vokser raskt nok."

Mange vil kanhende mene at dette er å ta vel hardt i når det gjelder tilliten til seriøs journalistikk. Nasjonen og statens forfall er liksom ikke det første som slår oss, når vi legger avisa fra oss med et oppgitt sukk over nok en fettsugningsreportasje. Likevel - tenker vi det gjennom, er det selvfølgelig riktig. Til og med det om næringslivet.

Sitatet er fra Estlands president, og retorikken er så kjent at den fremkaller et smil. Den storslåtte ordbruken og blinde tilliten til velsignelsene ved en fri presse deler eksellensen med en lang rekke intellektuelle i de postkommunistiske områdene. Jeg har ikke tall på de ganger jeg har hørt vestlige forfattere poengtere for sine østlige kolleger at det finnes problemer ved privateid presse også. Diskusjonen blir alltid avfeid under henvisning til at for den som har noen tiår med politbyråkontroll av spaltene bak seg, blir snakket om kommersiallisme luksusproblemer. Og det har de jo - nesten - rett i.

Derfor blir brevet, der jeg leser de estiske presidenttanker, dobbelt underlig og urovekkende. Om det ikke hadde vært underskrevet med en rekke tillitvekkende navn, og om det ikke hadde kommet meg i hende via mennesker jeg vanligsvis stoler på, ville jeg ha vært fristet til å avskrive det hele som en skrøne. Det er sendt til den norske PEN-klubben fra deres baltiske søsterorganisasjon, og det begynner med en takksigelse for langvarig støtte under Sovjet-tiden. "...Det er derfor med dyp beklagelse vi må informere dere om et grovt tilfelle av sensur, utført i Estland, men utløst av et norsk konsern..." Det er sterke ord i munnen på folk som har blitt kjent med sensurbegrepet via fengselsceller og politibatonger. Og: 'et norsk konsern?' Undrende leser man videre.

Dette er historien noen av Estlands fremste forfattere, journalister og yttringsfrihetsaktivister gir sine norske kolleger. Den kan være misforstått. Den kan være fordreid. Men den er så oppsiktvekkende at den krever en redegjørelse, også fra norsk side: Scibsted har overtatt Estlands eldste avis "Postimees". (Av lay-out og utseende - og det er det eneste jeg kan vurdere - ser det ut til å være noe i nærheten av Aftenposten; en seriøs, nasjonal storavis.) Der skal de ha gitt kulturredaktøren sparken, angivelig fordi avisen "inneholder for mye kulturstoff...Dette er en konsekvent linje for konsernet, da de overtok en annen selvstendig kvalitetsavis, 'Sõnumileth', annonserte de først at eierskiftet ikke ville påvirke innholdet, før de forandret avisen til den skitneste tabloid i markedet, under henvisning til at estere ikke trenger så mange kvalitetsaviser..."

Det er mer, mye mer. Historier om internovervåking av medarbeidere, inngripen i redaksjonell profil, protestbevegelser og sammenlikninger med Sovjettiden. Samt en opplysning: Schibstedavisene i Estland har opplevd opplagsnedgang som en følge av at de har behandlet sine lesere "som sjetteklassinger". "Vi forstår at ...enhver forretningsmann ønsker å maksimere sin profitt. Likevel vil vi understreke at pressen ikke er en skofabrikk, og ikke kan bli drevet etter de samme prinsipper..."

Det lyder kjent.

Den Estiske PEN-klubben består ikke av rabiate ekstremister. Jeg har truffet dem ved flere anledninger - det er sindige mennesker; tagale poeter, innsiktsfulle romanforfattere og skeptiske journalister, folk som tenker flere ganger før de snakker. Det er selvfølgelig likevel mulig at de tar feil. Selv har jeg ingen mulighet til å ettergå påstandene deres.

Det er likevel såpass ubehagelig når landets intellektuelle elite påstår at norsk medieinvestering i området innebærer en innsnevring av yttringsfriheten, at det burde utløse en øyeblikkelig forklaring fra Schibsted. Den kommer nok, og den er fohåpentlig egnet til beroligelse. Brevet fra esterne er også sendt Dagbladet og Aftenposten - det er rimeligvis en forglemmelse at det i skrivende stund ennå ikke har utløst en aldri så liten undersøkende artikkel.

For det kan da virkelig ikke være som de skriver, den estiske PEN-klubben; at "Schibsted opererer med to sett av moralstandarder, og oppførslen til deres direktører i Estland er å sammenlikne med den type profittmaksimering som foregår når miljøskadelig produksjon flyttes til tredje-verden-land"?

Skulle det være noe i dette, at presseinvesteringene i det postkommunistiske markedet er gjort til en slags trykkefrihetens dumping-områder, ville det være forstemmende. I såfall eksporterer vi ikke demokrati, men griskhet.

I såfall klarer de seg best uten oss.