"Jeg vil bryte det hele ned til noe så enkelt som: Hva mener vi med høflighet?" sier statsministerens politiske rådgiver når hun skal prøve å begrunne det relativt ubegripelige spørsmål om hvorfor regjeringen har avsatt fem millioner kroner til et eget organ som skal kartlegge det norske folks moral.

Jaha. Så enkelt er det altså. Da kunne man selvfølgelig være fristet til å spørre om hvorfor i all verden man trenger en hel kommisjon, kunne ikke en utgave av skikk og bruk gjort jobben? Antakligvis er spørsmålet nesevist, altså uhøflig, og følgelig umoralsk etter departemental standard.

Bondeviks "verdiommisjon" skal angivlig sitte sammen frem til årtusenskiftet, kartlegge den "verdimessige og moralske forvitring i samfunnet" og "komme med innspill til hvilke lovforslag, tiltak og bevilgninger regjeringen kan følge opp med". Sitatene er hentet fra Dagbladet, som ikke venter, men foretar en øyeblikkelig oppfølging på egen hånd: To førstesider og en serie helsider, komplett med kjendis-enquet og test-deg-selv-skjema: Hvor moralsk er DU? Selv er jeg passe umoralsk etter løssalgsskjemaet, og det tar jeg i grunnen ikke særlig tungt. Ikke burde det plage meg synderlig at fem små millioner skattekroner renner ut i det store dusteriets sluk av likegyldighet heller. Ut av det hele, etter en god del undersøkelser, møter, innstillinger og uttalelser, vil det komme en rapport som sier at vi alle er tilhengere av de bærende kjerneverdier i norsk arv, norsk tradisjon og norsk norskhet: Vi bør alle være snille og gode, ingen bør ta mer fra andre enn det som godt er, ingen bør snike på trikken og alle bør besøke sin gamle giktiske bestemor så ofte som mulig. Så kan man med utgangspunkt i dette komme med passende innspill til lovforslag og regjeringstiltak.

Offentlig dobbeltmoral er selvfølgelig bedre enn offentlig umoral. Og det er bedre å snakke hult om moral enn slett ikke å gjøre det. Sånn sett representerer utvalget et fremskritt, til forskjell fra alle de regjeringsutvalg som stort sett snakker om penger. Penger er, som både Marx og Shakespeare har påpekt, "menneskenes og nasjonenes allmenne hore". Altså den ultimate umoral.

Men det like lattervekkende som skremmende ved kommisjonsnedsettelsen ligger ikke i det faktum at noen har fått det for seg at det er nødvendig å reise moralbegrepet i maktkjernen. Vi lever i en tid da både de sju dødssynder (som etter mine kilder er fråtseri, grådighet, dovenskap, hovmod, begjær, misunnelse og vrede) og en søtti tusen andre har gode vilkår. Det er på høy tid å være moralsk. Det betenkelige er ideen om at en kommisjon kan løse problemet.

Vi som har vokst opp under Margrethe Munthes Ta-deg-sammen-pedagogikk nikker uvilkårlig gjenkjennende til kommisjonsformannens utsagn om at regjeringen skal ut og finne verdier for oss alle som "duger til å bygge livet på, så vi kan få et godt samfunn i Norge". Det handler om hver og en av oss, og vil vi gjøre verden bedre, må vi begynne i oss selv. Så sant som det er sagt, men det er altså sagt, ikke en men mange ganger tidligere, og det uten at det kostet fem millioner. Dessuten, og det er her det begynner å smake dobbel dose moral av det hele, det hele ligner mer og mer på et prosjekt der de små synder skal skygge for de store.

Vi lever på et kontinent som driver en intens og dødbringende økonomisk krigføring med store deler av verden. Vi lever i en tid da fattige mennesker svømmer over Gibraltarstredet, der de blir møtt av væpnede politifolk som jager dem ut i vannet igjen. Vi lever i et samfunn som uten å blunke, og hver eneste dag, prioriterer egen velstand høyere enn fremmede menneskeliv, der tidens helter har fundert egen rikdom på andres fattigdom, der dummheten daglig triumferer over fornuften og uretten over retten. Joda, la oss snakke om moral. Men umoralen er politisk og økonomisk. Og bare det.

Da ville det ikke være av veien om politikerne tok fatt i den der den hører hjemme. Kort sagt; om de fikk moralen inn i politikken, heller enn å la det gå politikk i moralen. Høfligheten kan vi ta oss av selv, så lenge.