Karl Marx’ yndlingssitat skal ha vært fra Kierkegaard; "De omnibus dubitandum" - Man skal tvile på alt. Det virker jo logisk nok.

Selv tviler jeg på Fridtjof Frank Gundersen. Og Fridjof Frank tviler på Fremskrittspartiets valgprogram. Om det lar seg gjennomføre altså. Allerede tirsdag i denne uka mumlelet han at det kunne bli vanskelig. Nå kan man selvfølgelig innvende at det begynner å bli lovlig seint å tvile, selv for Gundersen, to uker før valget.

Men når selv han kan, er det håp. Ikke minst fordi det er nytt, dette med tvilen og Gundersen. Det er nemlig svært mye man ikke tviler på der i gården. Negere for eksempel. I april uttalte Gundersen at "det er legitimt å stjele i afrikansk kultur". Riktignok har han ikke vært i Afrika, meg bekjent er han ikke bestjålet av afrikanere heller, men han har hørt om folk som har vært der, og de skal ha sagt noe sånt. Det er fra ekspertene man skal ha det. Men i sameland har Gundersen vært. Jaja men-san. Ikke lange stunden riktignok, likevel lenge nok til å sette Norges eldste kultur inn i en teologisk og kulturhistorisk sammenheng: "Helvetes forgård".

Den oppsiktsvekkende kombinasjonen av dumhet og selvsikkerhet som viser seg når over-gjerdet-sladder blir premissleverandør for meningsdannelse hos folkets kårne, burde i og for seg få oss til å øyne et lite håp i det øyeblikk en av dem viser seg offentlig med det tenkende menneskets fremste adelsmerke: Tvilen. Problemet er hva han ødsler sin tvil på. Ikke på at Finmark er en filial av helvete, ikke på at svartinger stjeler eller muslimer svindler. Han tviler på at Fremskrittspartioets økonomiske program lar seg gjennomføre..

Å tvile er det samme som å tenke. Den lett forslitte frasen "jeg tenker, altså er jeg", begynner egentlig slik: "Jeg tviler, altså tenker jeg". Dette er så åpenbart riktig, at når vi ser hva et menneske tviler på, så vet vi også hva det tenker over. Gundersen tenker ikke på mennesker, i alle fall ikke de som er mørkhudete og driver grønnsakbutikker eller de som går i kofte og driver rein. Om dem vet han, og den som vet, trenger ikke tenke. Han tenker på penger. Og på direktører. Gundersen har nemlig ikke bare begynt å tvile på eget økonomisk program, tvilen rammer også norges direktørstand. Da de fikk mindre skatt slakket de, til Gundersens undring, ikke på sine økonomiske krav. "Jeg hadde håpet - men her har jeg blitt noe betenkt - at reduksjon av den progressive beskatningen ville ha medført at de som tjener meget ville ha vært mer beskjedne i sine lønnskrav fordi de da fikk mer igjen." Sier Gundersen i Aftenposten. Men akk: "Jeg har imidlertid registrert at toppene i næringslivet ikke tar hensyn til redusert progressiv skatt når de argumenterer for sine høye lønninger. De sammenligner seg i stedet med lederlønninger i utlandet. Dette har kommet som en overraskelse på meg." Tenk det. Norges rikeste mennesker ønsker seg mere penger. Kan man fatte og begripe hvor de har sin råskap fra?

Og når de rikeste oppfører seg som en stor samling egoister, hva da med resten? Dette slår Gundersen med undring, etter at han nå i en årrekke har spredt egoismens glade budskap fra landets fremste talerstol.

Nå virker han ikke tenkende lenger i det hele tatt, snarere tvert imot. Det tenkende menneske tviler. Men blind og måpende tvil er ikke nødvendigvis bundet til dype tanker. Den kan like gjerne være et resultat av mangel på tanker i det hele tatt. Og det er jammen ikke godt å si hvilken kilde Fremskrittspartiets angivelig skarpeste hjerne henter sin tvil fra.

En klassisk lek for tenkende ser slik ut: Hvis to feiere går ned en pipe sammen, og den ene blir møkkete mens den andre holder seg like ren, hvem av dem går og vasker seg etterpå? Svaret er selvfølgelig den rene. Og grunnen er at de ser på hverandre. Den møkkete ser et rent ansikt og tenker at dette gikk jo bra, mens den andre ser det omvendte, og trekker konsekvensene av det.

Slik er vi hverandres speil. Når Gundersen ser den grimme egoisme lyse mot seg fra landets pengeflyttere, når han ser et helt kontinent befolket av røvere i sør og helvetes porter i nord, kunne han, hvis han virkelig var en tenker og tviler, stille seg spørsmål om hva det var han så speilbildet av i de andres ansikter. Kanskje er det ikke bare bildet av en skuggredd politiker som beinflyr fra eget overbudsprat. Kanskje er det rett og slett intoleransen, selvopptattheten, arrogansen og egoismen som blir synlig - også på det eneste området han er vant til å ta alvorlig nok til at han tenker på det - pengene?